Mikroplast er ørsmå plastbiter – man regner «mikro» som opptil 5 mm – som kommer fra mange kilder. Fra kunstgressmatter på idrettsbanene til avrevne biter av bildekk. Disse nesten mikroskopiske plastbitene finner veien til sjø og vann, fjorder, elver og hav – via avløpsnettene. Og har en kommune ikke sandfang i sitt overvannssystem, vil overvannet og mikroplasten gå urenset ut i vassdrag og sjø!
Mikroplast som miljøproblem har miljøforskerne ikke fullt ut forstått betydningen av før de siste årene. Fordi man så sent har oppdaget denne miljøfaren, vet forskerne også for lite om hvordan mikroplast sprer seg i naturen og hvilke skader denne miljøgiften fører til. Men denne forskningen er nå godt i gang og vi vet allerede så mye om kildene til forurensingene at man kan vurdere å iverksette flere virksomme tiltak.
For eksempel har undersøkelser avdekket at rundt halvparten av den mikroplasten som tilføres naturen, kommer fra slitasje på bildekk. Bildekkslitasje – i Norge – gir 5000 tonn mikroplast som ender i naturen hvert eneste år. Den nest største forurenseren ser ut til å være kunstgressbanene. Kunstgress inneholder gummigranulater som slites og havner i nærmiljøet eller går via avløpsnettet ut i hav og sjøer. Båter som skrapes og spyles i vannkanten er også en stor leverandør av mikroplast…og så har vi en lang, lang rekke mindre kilder som f.eks. kosmetikk og maling m.m.
Hannah Hildonen i Miljødirektoratet sier at mikroplastforurensing tidligere ikke ble ansett som et stort problem, men nå har miljøforskerne fullt fokus på omfanget og skadepotensialet når tusenvis av tonn ørsmå plastbiter finner veien gjennom avløpsnettene, gjennom renseanleggene, ut i elver og hav, inn i havplanter og vekster, derfra gjennom fiskemager og inn på ditt spisebord!
Hvor mye vet vi egentlig om skadevirkningene ved mikroplastutspill – hvor stort er egentlig problemet? Vi spør seniorrådgiver Hannah Hildonen i Miljødirektoratet.
– Selv om det kommer stadig ny forskning på mikroplast, mangler vi fortsatt kunnskap om skadevirkningene av mikroplast og hvor stort problemet egentlig er. Her trenger vi mer forskning.
Hvilke ressurser har Norge å sette inn i arbeidet for å forske på og redusere mijøproblemene omkring mikroplast?
– Miljødirektoratet jobber for tiden med ulike tiltak mot mikroplast. Blant annet med å forskriftsfeste drift av kunstgressbaner som har vist seg å være en betydelig kilde til mikroplast. Dekkslitasje som ligger i veistøv er vurdert å være den største enkeltkilden i Norge, så vi ser også på ulike virkemidler for økt feiing av veier, og muligheten for å rense overvann fra vei.
Hva kan VA-bransjen bidra med i arbeidet med å redusere disse utslippene ?
– I første omgang er det viktig at VA-bransjen jobber med å kartlegge og få en oversikt over omfanget av mikroplastutslipp fra avløpssiden. Hvordan er fordelingen av mikroplast i de ulike fraksjonene, hvor mye slippes ut via det rensede vannet og hvor mye som slippes ut via slammet? I tillegg er det viktig å iverksette tiltak for å stanse utslipp av biofilmbærere. VA-bransjen bør også kartlegge omfanget av og kildene til mikroplast i drikkevann.
Fra miljømyndighetenes side vurderes det nå å ta fatt i kunstgressproblemet ved å finne alternativer til dagens kunstgress-typer og mer miljøvennlige løsninger. Bilister bør kjøre mer miljøvennlig og redusere dekkslitasjen, og veimyndighetene bør trolig iverksette planmessig vask og spyling av veibanene og ta vare på vaskevannet som må renses før det får gå videre.
Ukjente skadevirkninger
Skadevirkningene fra mikroplast kjenner man enda ikke fullt ut, men det er konstatert at mikroplast i plankton og sjøplanter tas opp i fisk og skalldyr og som i sin tur fører til forgiftninger og fordøyelsesvansker. I neste fase kan mennesker få i seg mikroplasten gjennom sjømat. Dette forskes det på nå. Om vi snakker om «mikro»plast, er problemet langt fra «mikroskopisk»: ved Norges største renseanlegg for avløpsvann VEAS, tilføres det mer enn en milliard ørsmå plastbiter pr. time! Og halvparten av disse forsvinner videre ut i vann og sjø, mens den andre halvparten havner i renseanleggets sedimenter. Sedimenter som i neste omgang kanskje ender opp som jordbruksjord for deretter bli å finne i landbruksprodukter. Og da snakker vi om prosessen i et godt, moderne høygradig renseanlegg. De fleste steder blir ikke overvannet renset i det hele tatt!
– Mikroplast er blitt et nytt fokusområde i miljøarbeidet, sier overingeniør Simon Haraldsen ved Fylkesmannens kontor i Oslo. – Mange vil kanskje forbinde plast i naturen med plastsøppel på strendene og plastsekker og tomme plastflasker i hval- og fiskemager. Men enda mer skadelig er trolig mikroplasten som finner veien til fjord og sjø og elver via avløpssystemene. Vi snakker om voldsomme mengder – tusenvis av tonn – mikroplast og miljøgifter, og konsekvensene av denne forurensingen er ikke på langt nær ferdig utredet.
– Det vi vet helt sikkert, er at den viktigste forurensingen kommer fra veiene og fra dekkslitasje og at det forurensede veivannet ofte havner i vannmiljøet via overvannsnettet.
– Fylkesmannen i Oslo og Akershus gjennomførte høsten 2014 en undersøkelse som viste at kun 1 av 17 kommuner i Akershus kunne dokumentere tilfredsstillende rutiner og tømming av sandfang fra de kommunale veiene. Undersøkelsen viste at bidraget av miljøgifter og mikroplast fra tette flater, og da særlig fra veier, er den viktigste kilden til miljøgiftutslipp til Indre Oslofjord. Undersøkelsen viste at vi må øke innsatsen på dette området, forteller Haraldsen.
VA-bransjen kan være et viktig ledd i arbeidet med å redusere mikroplastforurensing til vassdrag og sjø, men da må forurenset overvann renses, mener Simon Haraldsen ved Fylkesmannens kontor i Oslo og Akershus.
Sandfang kan fjerne 50%
– Undersøkelser viser at sandfang kan gi en fjerning av enkelte miljøgifter med nærmere 50 %, sier Haraldsen til Oval. – Dette viser et betydelig potensial for å minske miljøgifter til vannmiljøene. Veivannet går via sandfangene og ut i vassdrag, men disse anleggene brukes ikke bevisst for å stanse og samle miljøgifter. Blant annet er ikke tømmingssystemene av sandfangene godt nok tilrettelagt, så vi har et rensepotensiale som ikke utnyttes fullt ut. Sandfang er ofte det eneste rensetrinnet for forurenset overvann fra veier, før utslipp til nærmeste sårbare bekk eller vassdrag. Derfor må kommunene prioritere dette arbeidet i tiden fremover for å følge opp kravene Fylkesmannen i Oslo og Akershus har satt til registrering og tømming av veisandfang.
– Regelmessig tømming av sandfang kan være et viktig tiltak for å redusere transporten av mikroplast til vannmiljøene. Sandfang anlegges normalt ikke for å rense overvann, men i hovedsak for å hindre overbelastning av renseanlegg som får for store mengder overvann fra veier og gater. Sandfangene beskytter mot tilslamming og tilstopping i ledningsnettet som igjen kan føre til vannskader mv.
VA-bransjen må skaffe seg oversikt!
En forutsetning for å gjennomføre en systematisk oppfølging av sandfangene er at man har oversikt over antall sandfangkummer og samtidig kan identifisere hvor hyppig sandfangene fylles opp. Dette kan gjøres ved at det opprettes et forvaltnings-, drift- og vedlikeholdssystem for sandfangkummer. Det vil ikke være mulig å fastsette et generelt krav til tømmefrekvens, fordi tømmebehovet ikke vil være likt for samtlige sandfang i en kommune. Det er isteden mer hensiktsmessig å kartlegge og identifisere utsatte områder hvor det er behov for hyppige tømminger av sandfang. Spesielt blir det viktig å fokusere på høy tømmefrekvens i områder hvor en har utslipp til sårbar resipient og hvor sandfangene fylles hurtig opp. Et sandfang bør ideelt tømmes når ca. 50 % av lagringsvolumet er oppfylt.
– Selvsagt kan ikke VA-bransjen fjerne miljøgifter og mikroplastforurensingene ved hjelp av sandfangere eller renseanlegg, men de kan gjøre en viktig innsats. Der sandfangerne fungerer riktig og tømmes riktig, har vi sett at de kan fjerne opptil 50% av enkelte miljøgifter, mener Haraldsen. Når det gjelder mikroplast vet vi ikke hvor stor andel av mikroplasten som fanges opp i et sandfang, da det ikke er gjort noen tilsvarende undersøkelser på dette. Spesielt dekkslitasje kan bestå av så ørsmå plastpartikler at de kan være vanskelig å fange opp i et ordinært sandfang hvis de ikke aggregeres opp underveis til noe større partikler.
